tirsdag 24. november 2009

Nyromantikken

Nyromantikkens tid (1890-1905) kjennetegner menneskets sterke kjærlighet til naturen. Troen på mennesket ble satt i fokus. Enkeltmennskets stemninger og gåtefulle personlighet blir satt i fokus. Dikterne i denne perioden vender seg litt bort fra det å "skape problemer under debatt". Det er mindre interesse for å forklare hva som skjer ut fra arv og miljø. Derimot er det en fornyet interesse for tidligere romantiske perioder som høyromantikk, nasjonalromantikk og middelalder. Derfra kommer navne nyromantikk. Lyrikken blomstrer, ikke bare skjønnliterært, men også i prosastilen. Romanen og dramaet lever videre. Dikterne øker interesse for å skrive om og for barn. Viktige nøkkelord i nyromantikken er: Sjalusi, angst, ensomhet, fremmedfølelse og mystikk. Religon er også et hett tema i nyromantikken.

Vi har store diktere fra nyromantikkens periode. To av de store er Sigbjørn Obstfelder og Knut Hamsun. Knut Hamsun er karaktirisert som en større forfatter og dikter enn Sigbjørn Obstfelder. Hans verk hadde større innflytelse i forhold til nyromantikken. Hamsun hadde sitt gjennombrudd med Sult i begynnelsen av nyromantikkens periode i 1890. Hamsun ble sett på som en "outsider" i begynnelsen av perioden, fordi skildringene hans skilte seg ut fra andres. Men ettersom nyromantikkens kjennetegn spredte, fant fler forfattere inspirasjon i nyromantikkens aspekter. Obstfelder er sett på som en stor nyromantisk dikter. Da han kom hjem til Norge etter sitt opphold i USA gav han ut diktsamlingen Digte i 1983.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar